Konkurranse -Samfunnet & Veien Videre

Posted on

Mye kan sies om konkurranse. Konkurranse sies å være kapitalismens terapi for alle økonomiske lidelser. Stadig får vi høre at den kurerer finansiell gruff og økonomisk depresjon, gir rasjonell ressursbruk, senker prisene for forbrukerne og sparer oss for offentlige utgifter.

Konkurranse kan blant annet føre til at varer og tjenester produseres på den mest effektive måten, at det bidrar til å øke kvaliteten og at det reduserer kostnad og pris. Konkurranse og åpne markeder kan med andre ord fungere som et virkemiddel som hjelper oss med å utnytte ressursene på en best mulig måte. I stor grad blir den vurdert som positiv, ettersom den blir ansett for å fremme effektivitet og prestasjonsevne. Men konkurranse kan også ha negative sider.

I tidsskriftet Årstidene fra 1952 skrev Aksel Sandemose at «Når mennesket tvinges inn i konkurranse fra fødselen av, så er det sykdom, universell sykdom.» Man har gjerne studert naturen for bedre å kunne se vårt samfunn i sin helhet. Ingen av de mange vitenskapelige teoriene som ble utviklet i det nittende århundre har hatt større betydning enn Charles Darwins teori om evolusjon, eller rettere sagt om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg.

Darwin mente at evolusjonen skjedde som et resultat av konkurranse, der de dyrene med de beste overlevelses- og tilpasningsevnene var de som også hadde størst sjanse til å føre generasjonene videre. Som motsats til dette argumenterte den russiske filosofen og geografen Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin, som er mest kjent for sin politisk-filosofiske retning kalt «anarkokommunisme», en anarkistisk retning som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, organisert nedenfra, for at naturen og evolusjonen snarere var kjennetegnet av samarbeid og gjensidig hjelp. Temaet for Kropotkins bok Mutual Aid fra 1902 er altså gjensidig hjelp. Kropotkin nektet ikke for at det er konkurranse i naturen og i samfunnet, men han la avgjørende vekt på samarbeidets betydning. Dette var i overensstemmelse med hans teori om anarkisme, der han la vekt på at samfunnet må bygge på medlemmenes frivillige samarbeid. Et samfunn som tvinger fram hard konkurranse mellom mennesker, er verken naturlig eller uunngåelig. Det er mulig å skape noe bedre, et samfunn som bygger på samarbeid og balanse mellom ulike interesser. I stedet for å basere samfunnet på egoisme og grådighet må vi få et samfunn basert på fellesskap og samarbeid. Det klareste uttrykk for det menneskesyn som ligger til grunn for vårt nåværende økonomiske system, finner vi i Thomas Hobbes bok Leviathan fra 1651. Hobbes sammenligner mennesket med sosial dyr, som bier og maur, og stiller spørsmålet om ikke mennesket kan organisere seg på samme måten. Men denne muligheten avviser han. En av grunnene er at disse dyrene ikke har noe skille mellom egeninteresser og fellesinteresser. En bies egeninteresse faller sammen med bikubens fellesinteresser. Menneskene derimot står i et stadig konkurranseforhold, om ære og verdighet, og dette fører til misunnelse, hat, og til slutt til krig. Mennesket er derfor av natur asosialt, og dersom det ikke er en felles makt som holder det i sjakk, vil det råde krigstilstand, en alles kamp mot alle. Den eneste løsningen er derfor ifølge Hobbes at alle mennesker underkaster seg én vilje, en enehersker. Spørsmålet dreier seg med andre ord om vi er selviske og grådige eller om vi er i stand til å handle uselvisk, og å samarbeide uten at vi tvinges til det. Hovedmotsetningen er mellom på den ene siden å bare forfølge sine egeninteresser, i konkurranse og til og med kamp med andre, og å basere seg på gjensidig hjelp og samarbeid. I dagens samfunn tar vi konkurranse for gitt. Konkurransementaliteten seirer på alle fronter. Det kapitalistiske konkurransesamfunnet kommersialiserer alle menneskelige forhold. Konkurransen har blitt et fundament for samfunnet vårt – en livsanskuelse hvor individuelle prestasjoner står i fokus. Det vi har er ikke et samfunn hvor folk samarbeider for felles beste men et samfunn basert på at alle konkurrerer mot hverandre for eget utbytte og egen vinning. Konkurranse skaper vinnere og tapere, og mens noen endrer opp som det førstnevnte er det andre som ender opp som det sistnevnte. Det er ingen tvil om at vår sivilisasjon med tiden har utviklet en rekke negative trekk. Viktige kjennetegn ved dagens samfunn er blant annet økende privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwinisme, neoliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever. Ifølge professor Svein Olaf Thorbjørnsen er dagens konkurransesamfunn veldig materialistisk orientert, noe som kanskje er konkurransesamfunnets mest negative side. Han hevder at konkurransefenomenet generelt, og økonomisk konkurranse spesielt, bidrar til et sterkt fokus på materielle sider ved den menneskelige virkelighet og er en trussel mot utfoldelsen av sann menneskelighet. I særlig grad er det den rollen egeninteressen spiller i konkurransen, som bidrar til dette. Der fokuset i den grad blir på materielle verdier, er det de egosentriske og problematiske sidene ved egeninteressen som får en dominerende funksjon i menneskers handlingsvalg. Ifølge den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig, som har vært sentral i den danske debatten om konkurransestaten, som han mener har erstattet etterkrigstidens velferdsstat, er New Public Management (NPM) det styrende prinsipp, og det gir seg utslag i at alle kniver mot alle. I likhet med varene på et samlebånd, blir vi hele tida målt og veid, og funnet for lette. Prestasjonsjaget er konstant, og til slutt blir vi stresset, depressive og utbrente. Vi er produksjonsenheter som kan måles, og de som produserer mest, får status. Men de vil fort miste statusen, for ingen holder ut i lengden. NPM har drevet rovdrift på oss mennesker til det ikke er mer igjen å hente. Et klart bevis på det er at folk blir syke, likesom naturen blir syk av oss. I tillegg kommer at ingen vil innrømme at de ikke strekker til, og i stedet for å vende kritikken utover mot samfunnet, vender vi den innover mot oss selv. Resultatet er selvsensur. En av Willigs teorier er at vi har gått fra medbestemmelse til medvirkning, og endt opp med å bli medgjørlige. Individualismen er kommet så langt at vi ser det som vår egen feil dersom vi ikke får en ordentlig karriere, selv om ytre, strukturelle forhold er langt mer avgjørende. Det er en direkte, kausal forbindelse mellom målstyring, selvstyring, selvkritikk og selvsensur, som leder til en form for selvbenektelse og benektelse av samfunnets reelle vilkår. Alt skal regnes ut i penger. Spesielt er det viktig for de privilegerte hva svake grupper koster samfunnet. Forakten for den sosialt mislykkede og for den som taper og lider nederlag, skal være den kraften som driver samfunnet til større effektivitet. Vi dyrker enere og forakter taperne. I dagens samfunn «straffes» de som arbeider for vårt felles beste, mens de som arbeider for eget utbytte og egen vinning premieres og blir respektert. Arbeider man med noe som er nødvendig for samfunnet så mottar man som oftest en lav lønn, mens dem som arbeider med sikt på egen vinning som oftest sitter igjen med pengene, profitten og overskuddet. Mens noen velger å bruke sin tid og sine ressurser på frivillig arbeid er det andre som velger å leve som parasitter ved å utbytte både natur og andre mennesker for egen vinning. Dette til tross for at alle vet at både samfunnet og økonomien vår er avhengig av at alle gjør sitt og av frivillig arbeid, altså den førstnevnte gruppen. Hva vi har er med andre ord «trickle up» og ikke «trickle down». Men det er ikke nok med at de med tunge, fysiske jobber blir lavt lønnet, at man sliter ut helsa si før man er 50 og at man i disse lavest lønnede yrkene blir møtt med lite sosial anerkjennelse, men det er også her man finner minst grad av selvrealisering. Konkurranse skaper vinnere og tapere, fattige og rike. De enorme mengdene mat som havner i søpla hvert år, viser at jordkloden er i stand til å fø svært mange mennesker. Et anslag er at vi produserer nok mat til 12 milliarder. Dette samtidig som nær en milliard mennesker sulter eller lider av underernæring. Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt, slik som det lenge har vært. Fattigdom er mangel på muligheter til muligheter til å leve et langt og sunt liv med en viss levestandard, frihet, verdighet, selvrespekt og respekt fra andre. De fleste som lever i fattigdom i dag mangler både penger, utdanning og kunnskap og har mange helseproblemer. De har derfor liten mulighet til å forbedre situasjonen og komme seg vekk fra fattigdommen på egen hånd, og havner ofte i en ond sirkel. «Arbeidsdelingen mellom verdens land er slik at noen har spesialisert seg på å vinne, og andre på å tape» skrev den verdenskjente forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay en gang på 1970-tallet. Det er like aktuelt ennå. For det mangler ikke penger i verden – det er fordelingen av dem det skorter på. Fattigdom i Norge handler veldig ofte om å være utelukket fra å delta på arrangementer, sportsaktiviteter og andre ting fordi man ikke har penger til det og at man ikke har mulighet til å delta i samfunnslivet på lik linje med de fleste andre. Dette fører også til begrensninger i de muligheter man har til å påvirke sin egen livssituasjon, og til å ta sine egne valg. Vi kan ikke drive å konkurrere med hverandre om arbeidsplasser. Vi må ha arbeidsplasser som gir selvrealisering samtidig som det en gjør må være viktig for helheten. Vi bør skape et samfunn basert på nestekjærlighet – samfunn hvor selvrealisering blir holdt høyt. Et samfunn folk er stolte av og som de vil arbeide for. Borgerlønn kan redusere ulikheter og bidra til et mer rettferdig samfunn. Borgerlønn reduserer en grunnleggende maktubalanse i samfunnet, og vil gi mindre grobunn for utnyttelse og trakassering. Borgerlønn kan være med på å skape et arbeidsmarked med større muligheter. Alle vil være fri til å bestemme over seg selv og sin arbeidskraft, noe som vil styrke arbeidernes makt. Med borgerlønn må bedrifter ta sine ansatte på alvor som frie individer slik at de best kan utvikle seg, noe som betyr en vinn-vinn situasjon for både arbeidere og arbeidsgivere. Når en har et inntektsgulv det ikke går an å falle gjennom, blir det lettere å stå opp for seg selv, si nei til ubehageligheter og/eller varsle om dem. Resultatet er friskere og lykkeligere mennesker, et mer demokratisk samfunn og arbeidsliv, samt en mer velfungerende økonomi. I tillegg har det vist seg at borgerlønn vil gjøre oss mer samfunnsengasjerte og til at vi viser økende toleranse overfor hverandre. Når tillit og solidaritet erstatter mistro og konkurranse vil samfunnet som helhet bli bedre. Samlet sett har borgerlønn dermed positiv innvirkning på enkeltmennesker, økonomi og samfunn. Men kanskje viktigst av alt er at en borgerlønn kan beseire knapphetstilstanden som dominerer vår kultur, frigjøre oss fra konkurransens imperativer og tillate oss å være mer åpne og generøse. Og hvis den utvides universelt, over landegrensene, kan den bidra til å skape en følelse av solidaritet – at vi alle står sammen og at alle har like stor rett til planeten. I stedet for å dyrke frem egosentriske konkurranseegenskaper må vi dyrke frem egenskaper som er til det beste for samfunnet og planeten, samt kreve av våre politikere at de fremmer disse interessene. Det å dyrke BNP og vekstøkonomi hører fortiden til. Vi må ta steget fra Homo Economicus til Homo Ecologicus!