FAQ

For en definisjon og en oversikt over hvorfor vi ønsker en universell borgerlønn gå til Borgerlønnssiden. På denne siden finner du svar på spørsmål om borgerlønn. Klikk på et spørsmål for å gå til svaret. Hvis du har andre spørsmål eller har noe å kommentere så ikke nøl med å kontakte oss.



Hva er borgerlønn?

Vi har vedtatt å følge UBIEs definisjon, som sier at en borgerlønn er en universell, individuell og ubetinget inntekt som er høy nok til å gi hver og en av oss et verdig liv, uavhnegig av arbeidsstatus.

Universell betyr at alle, uansett alder, opphav, bosted, yrke og andre forutsetninger vil ha rett til denne grunnleggende inntekten.

Individuell betyr at alle har rett til en borgerlønn på individuell basis, siden dette er den eneste måten å sikre privatliv og hindre kontroll over andre individer. En borgerlønn vil være uavhengig av eksteskapsstatus, samboerskap eller husholdkonfigurasjon, eller inntekt og formuen til husholdet eller familiemedlemmer.

Ubetinget betyr at det er en menneskerettighet og ikke skal avhenge av noen forhåndsbetingelser, om det er krav til arbeid, siviltjeneste eller å måtte oppføre seg etter tradisjonelle kjønnsroller. Ei heller vil den være begrenset av inntekt, sparepenger eller eiendom.

Høy nok betyr at beløpet skal være høyt nok til å gi en rimelig levestandard, og som møter samfunnets sosiale og kulturelle standarder. Den skal motvirke materiell fattigdom, og gi mulighet til å delta i samfunnet og leve et verdig liv.


Hvor høy skal den være?

Vårt offisielle standpunkt er at den skal være høy nok til å gi en rimelig levestandard, og som møter samfunnets sosiale og kulturelle standarder. Den skal motvirke materiell fattigdom, og gi mulighet til å delta i samfunnet og leve et verdig liv.

Konkrete forslag som har blitt luftet i Norge ligger som regel i størrelsesordenen 2-2,5G. I tillegg er det dem som mener at f.eks. bostøtte må gis utenom, fordi bokostnader varierer mye avhengig av hvor man er bosatt, og ofte tar en uforholdsmessig høy andel av levekostnadene og dermed også en evt. borgerlønn. Andre mener boligpolitkken uansett er ute av kontroll og må endres eller reguleres på andre måter. Det er et problem som både er separat fra ideen om borgerlønn, men i praksis umulig å ikke ta hensyn til i konkrete diskusjoner.


Hvor mye vil det koste?

Det blir litt for ensidig å snakke om borgerlønn som en kostnad. Sett fra statens perspektiv finnes det åpenbart en utgiftsside, og denne utgften må jo nødvendigvis dekkes opp av dem som finansierer statens utgifter, altså oss innbyggere. Men på samme måte som våre skatteutgifter er statens skatteinntekter, er staten utgift til borgerlønn også vår inntekt fra borgerlønn. Hvis vi sier at vi skal finansiere borgerlønnen med et fast beløp som betales av hver eneste mottaker av borgerlønnen, vil det beløpet vi betaler være nøyaktig like stort som det beløpet vi mottar som borgerlønn, og det hele gåt opp i opp. Ganske meningsløst, og man trenger ikke en gang å flytte på en krone, men det illustrerer hvor vanskelig det er å snakke om dette som en ren kostnad.

Det er først når vi innfører en ubalanse i hvor mye hver av oss betaler at det begynner å bli interessant. Hvis vi alle får like mye, men noen betaler litt mer og andre betaler litt mindre, snakker vi egentlig om et omfordelingssystem. Og selv om vi kan snakke om en utgiftsside og inntektsside fra ulike perspektiv, vil det meste av det bare handle om bokføring. Det vil være en forholdsvis liten andel av pengene som faktisk trenger å bytte hender.

Det vil i tillegg være både samordningseffekter med eksisterende velfersytelser og adminstrative besparelser ved å eliminere behovspørving. Det vil si at store deler av "utgiften" til en borgerlønn finansieres av kutt i eksisterende ytelser, i stedet for økninger på inntektssiden, f.eks. fra skatteøkninger.

Stortingets utredningsseksjon utredet i 2012 på oppdrag fra Venstre et forslag om en skattefinansiert borgerlønn på 2G, og fant at netto utgift for staten, etter å ha tatt hensyn til samordningseffekter men ikke administrative besparelser, beløp seg til 100 milliarder kroner (litt mindre enn det vi bruker av oljepenger i statsbudsjettet hvert år). Dette tar heller ikke hensyn til at skattebetalernes økte skatteutgifter også finansieres av borgerlønnen, slik at det faktiske beløpet som trenger å bytte hender vil være betydelig lavere, som forklart ovenfor.

I den grad man kan snakke om en borgerlønnsimplementasjon som "kostnadsfull" eller "dyr", vil det være fordi den totale produksjonen i landet går ned som følge av at man har mindre incetiver til å jobbe. I hvor stor grad det faktisk er riktig eller feil er til dels fortsatt et åpent spørsmål. Se spørsmålet "Vil ikke en borgerlønn føre fjerne insentivene til å jobbe?".


Hvordan kan vi finansiere den?

Det finnes mange måter å finansiere en borgerlønn på. Det enkleste er kanskje å bare øke inntektsskatten litt, mens det mest naturlige fra et filosofisk perspektiv ville vært en landverdiskatt eller eiendomsskatt. Miljøforkjempere har foreslått at man innfører en karbonskatt, andre at man innfører en skatt på finansielle transaksjoner eller at man tar pengene som sentralbanken uansett trykker og fordeler dem via en borgerlønn istedet for gjennom banklån, som man gjør idag.


Vil det ikke fjerne insentivene til å jobbe?

Penger er ikke det eneste insentivet man har til å jobbe, men en borgerlønn vil uansett ikke fjerne muligheten til å tjene penger på å jobbe. Borgerlønnen skal bare dekke det mest grunnleggende. Vil man ha mer må man fortsatt måtte jobbe for det (eller ha et dokumentert behov som f.eks. sykdom, slik som idag).

I 1970-årene ble det utført et eksperiment med garantert minsteinntekt i Manitoba, Canada (MINCOME-eksperimentet). En av hovedmotivasjonene var å finne ut hva det gjør med arbeidsinsentivet, og det man fant var en reduksjon i antall arbeidstimer på én prosent for menn, tre prosent for gifte kvinner og fem prosent for ugifte kvinner. [1]

Derimot vil en borgerlønn som erstatter de eksisterende velferdstjenestene også fjerne velferdsfellen, som er et enormt disinsentiv mot å ta en jobb for dem som mottar velferdsytelser. Velferdsfellen oppstår fordi velferdsytelsene reduseres (avkortes, som det heter) hvis man har inntekt fra jobb. Det gjør at det i dag ofte ikke lønner seg for velferdsmottakere å jobbe, og dermed kommer de heller aldri ut av velferdssystemet. Med en borgerlønn vil det alltid lønne seg å jobbe. Hver eneste krone går rett i lomma, uten at borgerlønnen reduseres.

[1] Derek Hum, and Wayne Simpson, "Economic Response to a Guaranteed Annual Income: Experience from Canada and the United States," Journal of Labor Economics 11, no. 1, Part 2 (Jan., 1993): -. DOI: 10.1086/298335


Hva med innvandring? Vil det ikke bli mye mer attraktivt å komme hit da?

Flyktninger og asylsøkere får sine grunnleggende behov dekket av staten allerede. Om dette blir gjort via en borgerlønn eller via andre ordninger gjør liten forskjell.

Hvorvidt arbeidsinnvandrere skal få en borgerlønn fra første dag de bosetter seg her er et mer åpent spørsmål. Noen mener bare statsborgere burde ha rett til borgerlønn, mens andre mener at alle som er bosatt i landet burde ha det.


Hvorfor skal de rike, som allerede har mer enn nok, også få penger?

I praksis vil de rike uansett betale mer for en borgerlønnordning enn de får i retur. I den grad det er et problem at de som har mer enn nok også (i teorien) mottar en borgerlønn, er det på grunn av symbolikken. På den andre siden er det både symbolske og praktiske fordeler. Symbolsk fordi det er rettighet vi alle har, uansett. Praktisk fordi det er både vanskeligere og dyrere å administrere en ordning jo flere unntak og spesialtilfeller man må ta hensyn til.


Vil det ikke skape inflasjon?

Med mindre man finansierer borgerlønnen ved å trykke penger, som per definisjon skaper inflasjon, men i stedet implementeres som et system for omfordeling av den eksisterende pengemengden, og så lenge forbruk og produksjon er konstant, vil det ikke være mulig å skape generell inflasjon.

Men det betyr ikke at man ikke kan se prisendringer på enkeltvarer. Hvis en omfordelt krone blir brukt på en annen vare enn den ellers ville ha gjort, vil det over tid føre til at prisen på de to varene endrer seg. For eksempel, hvis penger som før innføringen av borgerlønn ble brukt på baguetter og brie-ost heller blir brukt på epler og gulrøtter, skal baguetter og brie-ost bli billigere og epler og gulrøtter bli dyrere, i henhold til økonomisk teori (så lenge tilbudet, hvor mye som produseres, er konstant). Men det er ikke inflasjon. Det er ikke en generell økning av kostnadsnivået.