PRESSE

Pressemelding

Nei til aktivitetsplikt!

Velferdsalliansen-EAPN Norway, Fattignettverket Norge og Borgerlønn BIEN Norge arbeider for at alle skal ha en reell mulighet til å kunne delta aktivt i samfunns- og arbeidslivet. Vi tror på mennesket og på menneskenes iboende ønske om å delta i samfunnslivet og bety noe for andre. Vi ønsker at dørene skal åpnes, slik at alle kan inkluderes og realisere sitt potensiale.

I 2017 ble det innført aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) ønsker nå å utvide aktivitetsplikten til også å inkludere voksne sosialhjelpsmottakere. Problemet med dette er at aktivitetsplikten bygger på tvang og mistillit.

Gang på gang har den ene rapporten etter den andre konkludert med at aktivitetsplikt hverken er konstruktivt for den enkelte sosialhjelpsmottaker eller for samfunnet som helhet. Vi erfarer og møter mange som opplever den som demotiverende, uverdig og ydmykende.

Vi oppfatter aktivitetsplikten mer enn noe annet som et tiltak som har til hovedformål å spare penger. Når mennesker behandles og omtales som en kostnad og belastning på samfunnet vil dette være ødeleggende eller i beste fall redusere det enkelte menneskes evne til mestring og til å utvikle et positivt selvbilde.

Aktivitetsplikten oppleves derfor som et symptom på mistillit til dem som på ett eller annet vis har falt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. I tillegg mener vi at dette fører til mer byråkrati og saksbehandling. Samtidig brukes aktivitetsplikt til å utføre arbeid som kan gi vanlige arbeidsplasser og fører til sosial dumping.

Selv om det viser seg at mange slutter å søke sosialhjelp når det blir aktivitetsplikt betyr ikke det at de kommer i arbeid. Det er over 150.000 mennesker i arbeidsfør alder i Norge som verken er i arbeid, utdannelse eller søker om offentlige ytelser. Kanskje vi heller bør bruke ressurser på å finne ut hvordan disse menneskene overlever og forsørger seg?

Slik vi ser det i dag bruker NAV mer tid til å vedta tvang enn til å skape muligheter, mer tid på kontroll enn på støttende oppfølging og mer tid på å effektuere sanksjoner enn på å ivareta den enkelte brukers behov og rettigheter.

Hittil har NAV hatt full anledning til å stille vilkår for sosialhjelp. Den foreslåtte reformen vil derfor kun skape mer byråkrati og saksbehandling. Ressursene bør brukes på tett oppfølging av hver enkelt, ikke på mer byråkrati.

Ingen skal måtte stå med lua i handa. For å få et bedre og mer inkluderende samfunn krever det en reell holdningsendring hvor vi går bort fra å se mennesket, oss selv, som en kostnad og heller ser på mennesket som en ressurs.

I stedet for å ekskludere og stigmatisere mennesker via tvang og sanksjoner trenger vi å inkludere dem gjennom aktivitetstilbud som har meningsfullt innhold, brukermedvirkning og som gir ordinær inntekt. Slik vil vi også skape grobunn for gjensidig tillit i hele samfunnet..