«Retten til inntekt gir et bedre samfunn for alle!»

Posted on
Borgerlønn BIEN Norge sitt bilde. Det er brytningstider. En ny tid krever nye løsninger. Fokuset på arbeidslinja synes absurd i en verden med økende automatisering og overproduksjon. Gjennom å sikre alle en inntekt kan vi alle leve i trygghet, frihet og verdighet.   Økte økonomiske forskjeller   Økende automatisering fører til en overflod av materielle verdier samtidig som en voksende gruppe mennesker blir utestengt fra arbeidsmarkedet og lever i økonomisk usikkerhet.   Problemet er at verdiene ikke blir omfordelt blant folk flest, men blir konsentrert blant en liten gruppe mennesker og at kløften mellom de superrike og resten øker. Faktisk har forskjellen mellom fattig og rik aldri vært større.   Kapitalverdien på aksjer og eiendom vokser mye raskere enn realøkonomien, noe som fører til at kapitalverdiene øker raskere enn lønningene og at arbeiderklassen ikke klarer å hente seg inn. Samtidig er det stadige kutt i dagens velferdsordninger.   Konkurransementaliteten gjennomsyrer samfunnet vårt og arbeid alene gir rett til å spise. Empatien ser ut til å ha blitt skiftet ut med troen på penger. Den pågående automatiseringen kan derfor føre til mye lidelse når den forplanter seg.   Forskning gir tydelig dokumentasjon på hva det gjør med oss å leve med knapphet. Allikevel lever flere ulike sosiale grupper i en eksistens uten forutsigbarhet eller økonomisk sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden.   De økende økonomiske forskjellene går ikke kun utover den fattige delen av befolkningen. Ulikhet skaper en rekke samfunnsmessige problemer, slik som vold, kriminalitet, narkotikamisbruk, sykdom, psykisk lidelse og kortere levealder. Slik blir hele samfunnet mindre levedyktig, uavhengig om veksten er stor eller liten.   Arbeidslinja en «skamprodusent»   Norge er et av verdens rikeste land, men økt ulikhet hemmer den økonomiske veksten også her. Det er en tverrpolitisk bekymring for økningen i antall fattige familier og enighet om at vi må ta tak i bredden av årsaker til sosiale forskjeller og relativ fattigdom.   Men til tross for at det har blitt stadig tydeligere at det med dagens automatisering og robotifisering verken er nødvendig eller mulig å fremskaffe de arbeidsplassene man trenger fokuserer de fleste politike på arbeidslinja og at alle skal i arbeid.   NAV synes å være mer rettet mot å sikre at ingen får mer penger enn de har krav på enn å bistå mennesker i en vanskelig livssituasjon. For mange utgjør utformingen av tjenestene et hinder. De samme vanskene som holder folk utenfor arbeidslivet gjør det umulig å få den hjelp de trenger av NAV.   Arbeidslinja handler om at de offentlige ytelsene skal være lavere enn den lavest betalte jobb, samt at det skal stilles stadig flere krav til den arbeidsledige. I praksis fører det til at enkelte ikke makter å hente ut stønader og penger som de trenger.   Typiske kjennetegn ved arbeidslinja er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. Dette gir grunn til å stille spørsmål om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker mottakerens helsemessige problemer.   Mens det tidligere var statens ansvar å skaffe arbeidsplasser har ansvaret nå blitt flyttet over på enkeltindividet. Det fremstår som om arbeidsledighet handler om enkeltpersoners manglende innsats. Den arbeidsledige blir betraktet som arbeidssky og selvforskyldt.   Det dreier seg ikke om å skape og tilpasse arbeidsplasser til folk, men å gjøre den enkelte ansvarlig for situasjonen det har havnet i. Dette uavhengig om det skyldes konjunkturer og samfunnsforhold som den enkelte ikke har kontroll over.   Veien fra å være verdig til å bli stemplet som og oppleve seg selv som uverdig kan endre seg raskt. Holdninger om at de som ikke er i arbeid kan skylde på seg selv kan føre til at personen etter hvert begynner å tro på det og opplever seg selv som uverdig, annerledes og utenfor.   En verdig eksistens   Tidligere forsøk med aktivitetsplikt og arbeidspraksis har ikke ført til tryggere og mer fleksible arbeidsforhold. Arbeidslinja og tankegangen bak NAVs måte å yte tjenester på i dag virker derfor mot sin hensikt.   Forskning viser at arbeidsmotivasjonen er høyere i generøse velferdsstater som Norge. Det er derfor et paradoks at regjeringens sosialpolitikk er så ensidig opptatt av å få folk ut i arbeid.   I en tid med overflod hvor automatisering fortrenger en stor del av arbeidskraften bør velferdstjenestene være utformet slik at de gir folk frihet, trygghet og verdighet. Dette uten å bli tvunget inn i ordninger som ikke fører noen vei.   I dagens velstandssamfunn har vi allerede et for høyt forbruk, og vi må tenke annerledes om vekst. Det som øker livskvaliteten kan med andre ord vise seg å være andre aktiviteter enn de som i dag gir en lønnsinntekt. Tid er nøkkelen, og for å få fritid må vi dele.   Gjennom å tilby alle et inntektsgulv har borgerlønn et enormt potensiale når det kommer til å omfordele våre ressurser. Det kan være en effektiv fordelingsmekanisme, som kan fordele produksjonsoverskuddet og bidra til å skape ekte økonomisk likeverd for alle.   Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet vil falle bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre og en tryggere og mer forutsigbar tilværelse.   En annen heldig effekt av borgerlønn er at det vil gi oss mulighet for å skru ned tempoet, redusere arbeidstiden og jobbe mindre. Vi kan på denne måten ha mer fritid og pleie våre interesser eller tilbrige mer tid til sammen med familie og venner.   Den 16. juni kl. 1200-1530 arrangerer vi i Borgerlønn – BIEN Norge halvdagsseminaret «Retten til inntekt gir et bedre samfunn for alle!». Møtet bli avholdt i Wergeland-salen på Litteraturhuset i Oslo og ha fokus på bredden av årsaker av og de sosioøkonomiske konsekvensene til fattigdom, dagens arbeidsmarked, arbeidslinja, identitet og menneskeverd.